Petroleumsindustrien er rammet fra flere kanter.

• Villet overproduksjon som ledd i priskrig mellom Saudi Arabia, Russland og USA.
• Redusert etterspørsel som følge av korona-tiltak innen reiseliv og andre sektorer.

Resultatet er mer enn halvering av oljeprisen og radikalt svekket investeringslyst i våre felt.

En rekke andre sektorer er rammet av tiltak og til sammen 450 000 arbeidstakere er permittert eller meldt helt ledige. Det påregnes negativ vekst i økonomien.

På plussiden kan vi regne hjemmekontor og digitale møter i stor stil. Det er grunn til å anta at behovet for fysisk tilstedeværelse har fått seg en alvorlig knekk  – langt ut over pandemiens rekkevidde.

Det er klart at vi ønsker redusert bruk av fossile brensler og at et utstrakt reiseliv ikke er forenlig med kravene til reduserte utslipp. Det er også klart at vi ønsker et brudd med vedvarende økonomisk vekst.  MEN, like klart er det at vi ALDRI har ønsket å realisere disse visjonene over natten.  Innført GRADVIS over tid er utviklingen like vel gunstig.

Sett i dette perspektivet er det lærerikt å observere hvilke omfattende konsekvenser som følger av et reiseforbud.

Vi får demonstrert en stor og sammensatt sektor som er helt avhengig av tett samvirke med global turisme.  Norsk reiselivsnæring er sterkt eksportrettet, i betydningen at turister tiltrekkes fra «hvor som helst i verden».  Langreiste turister til norske destinasjoner representerer store utslipp. Turisme har vist seg å være en gunstig «distrikts-næring» og har som sådan fått atskillig støtte og oppmerksomhet. Bør det være slik at hensynet til distrikter og sysselsetting trumfer det faktum at global turisme gir store utslipp?

Tilsvarende har vi fått bekreftet petroleumsindustriens sårbarhet mot virkningene fra global økonomi og prisdannelse.  Denne sårbarheten kommer på toppen av næringens vedvarende utslipp som lenge har vært i miljøbevegelsens søkelys.

Nå iverksettes krisetiltak nærmest over en lav sko til en rekke mer og mindre aktverdige formål.  Tunge krisetiltak retter seg mot både reiseliv og petroleumsindustri, som begge demonstrerer ikke bærekraftige sider.  Kortsiktige tiltak er i situasjonen forståelige, mens de mer langsiktige er ytterst problematiske.  Her tenkes bl.a. på garanti til Norwegian og ytterligere skatteutsettelser til petroleumsindustrien.

De langsiktige støttetiltakene bør snarere rettes mot alternative næringer i grønn sektor, så som havvind, solceller, elektrifisering av fergetrafikken etc.  Flere gode prosjekter må påregnes når  kvalifisert arbeidskraft er tilgjengelig og finansielle vilkår legges til rette.

Vi har lenge tenkt at sysselsatte i petroleumsnæringen vil være ettertraktede i flere slike grønne næringer.

Annerledes kan det være med ansatte i reiselivsnæringen.  Det vil by på utfordringer å snu reiselivsnæringen i mer bærekraftig retning. Arbeidskraften er ikke i samme grad høyt utdannet og alternativ sysselsetting i distriktene kan være mangelvare. Her må vi lete etter de gode ideene og eksemplene.

Krisetiltakene må dels avhjelpe umiddelbare skader og inntektsbortfall men fremfor alt bør tiltakene peke fremover mot et mer bærekraftig samfunn. Det grønne skiftet muliggjøres og forsterkes ved at det er ledige ressurser – menneskelige og finansielle – for nye oppgaver og anvendelser.  Kanskje ikke så galt at det ikke er godt for noe.