Vi trenger restriksjoner, Sylvi

Sylvi Listhaug har uttalt at hun mener folk skal få «reise så mye de vil, kjøre så mye bil de vil og spise så mye kjøtt til vil, uten at politikerne skal blande seg opp i det».

12. april 2021

Bent Alkan, lektor ved Asker videregående skole

Publisert i Dagbladet fredag 02. april 2021 – 11:28
Asker MDG har tillatelse fra skribenten om å dele denne artikkelen på vår nettside.

I et angrep på MDGs politikk kommer Sylvi Listhaug med følgende uttalelse: «Folk skal bestemme over sine egne liv. Det betyr at de skal få reise så mye de vil, kjøre så mye bil de vil og spise så mye kjøtt de vil, uten at politikerne skal blande seg opp i det.»

Skal barn få bestemme over sine egne liv? Skal barn få spise så mye godteri de bare vil? Bare spise pølser, pizza og loff med Nugatti så mye de vil? Være så lenge oppe de bare vil? Spille så mye dataspill de bare vil? Være på tivoli så lenge de bare vil?

Det provoserer voksne folk grenseløst å bli sammenlignet med barn. MDGere har jo nettopp blitt beskyldt for å gjøre dette. Heve seg over den vanlige mannen i gata og fortelle hvordan han skal leve livet sitt.

Tatt i betraktning den situasjonen mennesker i dag står i, og da tenker jeg ikke på coronasituasjonen, så er det nettopp dette som trengs – samme hvor upopulært det enn måtte være. Jeg tenker selvsagt på klimakrisen og forvitringen av verdens økosystemer som resultat av menneskelig aktivitet på jorda.

Vi trenger faktisk å bli fortalt hvordan livene våre skal leves, og vi trenger å få restriksjoner på vår livsutfoldelse. Det må, skal, og vil svi for oss alle.

Det kan ikke være opp til den enkelte om han eller hun vil forbruke mindre slik Listhaug og hennes meningsfeller forfekter. Da er det kun idealisten og entusiasten som vil endre sine livsvaner. Mannen i gata, som du eller jeg, vil fortsette som før. Fordi vi av natur er egoistiske og grådige. Bare jeg kan få litt til, kan da ikke det gjøre så stor skade. Bare litt til.

Dette kalles allmenningens tragedie og er et bilde på hva som skjer når et samfunn høster ressurser fra en allmenning – et ressursområde – uten at det foreligger skikkelige restriksjoner, kvoter eller reglement som kontrollerer ett hvert menneskes eller selskaps ressursuttak.

Og det er nettopp det det hele dreier seg om. Verdens miljøproblemer som klimaendringer, artsutryddelse og forurensning. Begreper man er drittlei av å høre om, men som aldri før har vært viktigere. Det er allmenningens tragedie, alt sammen. Det faktum at det ikke er satt en pris på naturen. Den sees på som et gratis forbruksmedium der alle har rett til å ta sin del, uten noen større grad av restriksjon. Dette ser vi eksempler på fra regnskogen (palmolje, soya, kjøttproduksjon) som verdens allmenning. Det sammen gjelder verdens havområder (fisk og annen sjømat) eller fjellområder (gruvedrift til verdens fornybare teknologi).

Så var det tilbake til barna, da. Nei det er vel for drøyt å sammenligne oss med en gjeng med barn som ikke kjenner sitt eget beste? Sannheten er at så lenge det ikke foreligger tydelige restriksjoner på forbruk av ikke-fornybare og betinget fornybare ressurser som olje, gass, fisk, kjøtt, planter etc., er det nå helt tvingende nødvendig at noen politiske partier tar på seg oppgaven foreldrene har i enhver familie. Nemlig å veilede og fortelle barna hva som rett og hva som er galt.

Der foreldrenes livserfaring ligger til grunn for oppdragelsen, er det i dag vitenskapen som ligger til grunn for fremtidens forvaltning av ressurser og politisk veivalg.

 

- Vi takker Bent Alkan for innlegget.