Koronakrisen kan medføre globale utslippsreduksjoner, men dette er ikke en ønsket og planlagt politikk, og vil dermed ikke være langvarig. Det er allikevel noen erfaringer vi kan dra med oss for å løse en enda større krise: klimakrisa.
I syv uker har Norge vært i lockdown. Millioner har avlyst påsketurer til Granca og kjæresteturer til Paris. Elever har fått hasteinnføring i Google Hangout og pensjonister har blitt tvangsdigitalisert for å kunne holde kontakt med barnebarna. Utallige jobbreiser er byttet ut med Zoom, Teams og Skype. Forbruket har møtt veggen og falt i bakken som en tom pengesekk. I kjølvannet av dette spås det at globale utslipp vil reduseres med 5%. En grønn, våt drøm?
Absolutt ikke.
For det første er ikke dette ønsket politikk. For det andre er det ikke en planlagt omstilling. Og, vent litt: hva med de resterende 95% av utslippene?
Forskjellen på denne krisen og dets historiske kusiner og fettere, er at vi nå lever i et samfunn der vi innhenter enorme mengder data. Dataen forteller oss det utallige miljøorganisasjoner og klimaforskere har sagt i årevis: Det HAR noe å si hva hver enkelt av oss gjør, men vi er helt avhengig av de strukturelle endringene og de politiske handlingene for å få til de langvarige og nødvendige endringene.
Til tross for dette virkelighetsbildet pågår det en absurd, nær science fiction lignende debatt om E18. Utallige politikermøter har blitt brukt for å komme ingensteds i en debatt som i utgangspunktet ikke burde vært en debatt. For mens Askers egen ordfører er «forbannet» og med digital utestemme roper at vi «har sviktet innbyggerne i Asker og Bærum på det groveste,» viser blodferske studier at mer vei bidrar til mer trafikk – ikke mindre. Og mens Bærum stiller som garantister, sår Ruter tvil om gevinstene ved utbyggerplanene.
Attpåtil kan vi den 30. april lese i Budstikka at utslippene i Bærum økte med 7,5% i 2018. Det samme viser Miljødirektoratets tall for Asker, der utslippene økte med 5,7%.
I begge kommunene er det veitrafikk som utgjør det desidert største stykket av utslippskaka.
Så hva er egentlig den grønne drømmen? Jo, skal vi ha noen som helst sjanse til å nå 1.5 graders målet er vi avhengig av å redusere årlige utslipp med 7.6% hvert år.
Dette betyr at politikerne kun «svikter innbyggere på det groveste» når de handler på tvers av anerkjent vitenskap, på tvers av befolkningens eget beste, og på tvers av tålegrensene for livsgrunnlaget vårt.
De må vise at de nettopp ikke svikter befolkningen når de virkelig trengs. De må vise vei – ikke bygge vei. Men, det må gjøres sammen med innbyggerne. For kun sammen – hvert enkelt individ, alle sektorer, politikere og næringsliv – kan vi få det til. I Krisen har vi sett at det går: fellesskapet finnes. Den politiske pondusen finnes. Individers handlekraft finnes.
La oss bruke det, også i klimakampen.
